februar 2015

The Theory Of Everything

Im such a cry baby! Så "The Theory Of Everything", filmen om Steven Hawking på kino her om dagen. Jeg gråt og gråt, måtte holde igjen for ikke å hulke i kinosalen. Nå skal det sies at jeg er ekstremt lettrørt, men FOR en film. For en sterk historie. En sann historie. Den må bare sees! 

Filmen har fem Oscar nominasjoner i år, og jeg er sikker på at den har gode sjanser for å ta med seg noen priser! 

Noe som er bra ved å bo i Hollywood er at det er masse bra kinoer. Jeg bor i gangavstand til ArcLight, og der viser de- på utvalgte filmer, intervjuer med skuespillerene og regissørene etter rulleteksten.. I love it!!







 

 

På Grammyfest med Taylor Swift

Igår var det Grammy og fullt av grammyfester i byen! Vi startet på den offisielle Grammy festen og endte opp på Warner Music sin fest på Chateau Marmont! For en kveld!! Den offisielle etterfesten var i et gigantisk convention center. Jessie J spilte, det var gratis mat og drikke, masse flotte kjoler og også endel drøye outfits. En dame hadde en orange kjole med masse hull og puppene på vift! Generelt i overkant mange som er gira på oppmerksomhet samlet på et sted! Vi traff på kompisen vår Fred Ball som var Grammynominert for beste R&B album med Bernhoft! Sammen dro vi videre til Chateau Marmont. Der var blant annet Charlie XCX som hadde spilt rett før vi kom, Rita Ora, Paris Hilton, Taylor Swift og Miranda Kerr - som jeg møtte i dokøen. Traff på masse svenske venner, og rocka løs med med Aino og Carro fra Icona Pop. De slipper snart ny musikk, og det er bare å begynne å glede seg. Fikk noen smakebiter i bilen på vei til afterparty. Glemte seff å ta bilder, men fikk knipset et par fra den første festen.. :)

Merete og jeg klare for eventyr

Traff på grammynominerte Fred!

Jessie J

Sjukt mye folk!

Klare for neste fest!

Vesker og verdier

Har fått med meg designerveske debatten som preger Norge om dagen. Jeg kjenner selv jenter i 15-16 års alderen som har fortalt meg om det enorme merkepresset de opplever i hverdagen og på skolen, og nå leser jeg om det overalt.

Merkepress har det vært i alle generasjoner, men når det blir sånn at jentene på barne- og ungdomskolen vil ha designervesker som koster en halv månedslønn, og blir vurdert av de andre elevene utifra hvor dyre klær og vesker de har - da er det noe fryktelig galt med samfunnet vårt.

Men jeg forstår jentene. Idolene deres, blogg-jenter, instagrammere, moteikoner osv har disse veskene, poster bilder av dem, og gir et intrykk er at med disse veskene er du vellykket. Du vil jo gjerne bli som de du ser opp til, ha de samme tingene, og i den blogg- og selfieverden vi lever i nå er det ikke så rart. Men det er viktig å ikke glemme at det er ganske stor sannsynlighet for at de største kjendisene har fått disse dyre veskene gratis, nettopp fordi merkene da får solgt tusenvis av vesker til alle som ser opp til dem. 

Da jeg var fjortis var det miss sixty bukser og magekorte topper som var på moten, og det alle "måtte" ha. Det måtte selvfølgelig jeg også ha, men da jeg var 14 fikk jeg en brutal oppvåkning på hva som er viktig. Jeg fikk skoliose, en ryggsykdom der ryggsøylen kurver seg som en S, og jeg måtte gå med et stort plastkorsett 23 timer i døgnet. Jeg husker fortsatt dagen jeg fikk vite det. Hele verden raste sammen. Korsettet dekket halve kroppen, det var stort, klumpete, vondt, hvitt, ekkelt, og jeg kunne bare drømme om å gå med "vanlige" klær over det. Så garderoben ble byttet ut med lange skjørt og store gensere, for å skjule korsettet. Korsettet var grusomt, men jeg lærte mye av å bruke det. Det gikk opp for meg at det ikke spiller noen rolle hva slags klær du har på deg. Din verdi kan ikke måles i hva du har på deg, materielle ting eller merker. Det som betyr noe er det som er på innsiden. Det du stråler ut. Det du gir. Plutselig la jeg merke til jeg alle de andre på skolen som skilte seg ut. De som ikke så ut som alle de andre på utsiden. Jeg ble nysgjerrig på å bli kjent med menneskene, uten å dømme dem utifra hva jeg så på utsiden. Nå var jo jeg plutselig en av de som var annerledes selv. Jeg oppdaget at hun som satt bakerst i klassen, som var stille og hadde en annen stil enn de andre jentene, hun som ingen egentlig hadde gjort noen innsats for å bli kjent med- var utrolig hyggelig. Hun hadde en tøff historie de fleste ikke visste om. Mest sannsynlig fordi ingen trodde de hadde noe til felles med henne, siden hun ikke hadde samme "uniform".

Nå er jeg egentlig takknemlig for at jeg gikk igjennom de to årene med korsettet. Det var en hard tid, men det gjorde også at jeg vokste mye som menneske, i en ganske sårbar alder. Jeg blir trist av å høre at dagens fjortenåringer føler at de ikke blir akseptert og "godkjent" om de ikke har en rådyr designerveske å bære skolebøkene sine i. Jeg håper virkelig at trenden kan snu. Det er ikke sunt for noen. Ansvaret ligger både hos foreldre, hos media og hos bloggere og kjente personer. Media har selvfølgelig en stor innvirkning, og når nettavisene skriver fjorten saker om at fotballfrue har retusjert bildene sine, og en sak om at boko haram nærmest har utslettet Baga, er det ikke rart man får et litt forvridd bilde av hva som er viktig. 

Selv har jeg aldri eid en dyr designerveske. Jeg har ikke noe imot at andre vil bruke penger på det, men når BARN skal ha det er det noe veldig feil. Jeg tenker på hva man kan investere i om man har 10 000 kr å svi av. Det er så mange ting og opplevelser som kan gi kjempeverdi i en ung jentes liv og framtid for prisen av en Louis Vuitton veske. For 10 000 kroner kan man få et komplett hjemmestudio, og lære seg å produsere musikk. Jeg kan ikke se for meg at en luksusveske til å ha skolebøkene i gir så mye senere i livet. Jeg tror det er ekstremt viktig å ta seg tid til å snakke sammen, snakke om hva som er verdifult i livet. Det er viktig å prøve å ikke bli helt sugd inn i den narsisistiske selfieverden, men at man forstår hva som skjer utenfor instagram, blogg og snapchat også. 

Verdien din kan aldri måles i hva slags veske du har. 

hits