januar 2016

Generasjon Perfeksjon


Foto: Roy Rossovich


Kom over en "Si:Det" fra aftenposten, skrevet av en 15 år gammel jente med skoliose. Samme diagnose som jeg fikk da jeg var 14 år. Hun tar opp perfeksjonismen unge jenter utsetter seg selv og hverandre for på en utrolig fin og reflektert måte. Dette er tankene til en ung jente som har vært igjennom tøffe ting, og som skjønner hva som egentlig er viktig! <3 Jeg synes dere bør lese den. 

http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Den-fordomte-perfeksjonismen-8326830.html

Det Emilie skriver minnet meg på min egen historie fra ungdomsskoletiden. Og de tingene jeg selv reflekterte over på den tiden. Jeg husker da jeg fikk diagnosen skoliose som fjortenåring. På den tiden var jeg vel som de fleste andre opptatt av gutter, å ha de rette merkeklærne, å prøve å passe inn, bli likt, prestere bra på skolen og i fritidsaktivitetene mine.

Det var mamma som oppdaget at noe var galt. Hun maste på at jeg måtte rette meg opp. Hun mente jeg hadde dårlig holdning. Det endte med at hun fikk danselæreren min til å se på meg, og han sendte meg videre til en fysioterapeut på toppidrettssenteret som påviste skoliose. Jeg måtte vente fire måneder på å bli diagnostisert, og i løpet av den perioden hadde kurven i ryggen forverret seg betraktelig. Jeg hadde rukket å bli 37 grader skjev.

Jeg husker fortsatt den forferdelige følelsen jeg fikk da jeg så plastkorsettet for første gang. Stort, hvitt og klumpete. Det dekket halve kroppen min.

-Dette skal du gå med 23 timer i døgnet i minst to år, sa legen. 

2 år. Resten av ungdomsskolen! Jeg var utrøstelig, og alle mine fremtidsplaner raste sammen foran meg. Mitt høyeste ønske var å bli artist, og nå ble jeg fortalt at jeg ikke kunne fortsette med dansen. Og sang var jo så og si umulig, så stramt som korsettet var. Det føltes så urettferdig. Jeg hadde aldri hørt om skoliose, og ingen i familien var kjent med det. Jeg følte meg så ensom. Hvorfor akkurat meg?

Korsettet jeg måtte gå med 23 timer i døgnet.

Jeg tilpasset meg etter hvert situasjonen med korsettet og aksepterte at jeg måtte gå med det. Jeg hadde jo ikke noe valg. Jeg visste at jeg måtte bruke korsettet for å bli bedre, og det var jo det viktigste, men jeg var fast bestemt på at det ikke skulle få hindre meg i å leve ut drømmen min. Jeg tok det av noen timer i uka for å synge og danse.

Jeg var, som de fleste andre, i en sårbar alder da jeg fikk diagnosen. Det var tøft å være fjorten år å måtte gå med lange skjørt og store gensere for å skjule korsettet. Ikke bare ble jeg presset inn i et stramt plastkorsett. Jeg ble  også tvunget til å være annerledes. Motebildet var preget av trange bukser og magekorte topper, og jeg måtte gå med store "korsettklær". Aller verst var sommeren. Det var vondt og ubehagelig varmt under korsettet. Og det var umulig å skjule det under sommerkjolen. Men jeg overlevde det også.

Denne vanskelige situasjonen gjorde faktisk at jeg vokste enormt som menneske. Jeg oppdaget at utseende ikke betyr noe i det store og hele. At de klærne du går med ikke sier noe om hvem du er. Det er det du har inni deg som betyr noe. Den energien du sender ut. Det gode du har i hjertet ditt. Jeg lærte å se andre for hvem de er, uavhengig av ytre faktorer, og jeg begynte å legge merke til andre som lett ble oversett i en overfladisk ungdomsskolehverdag. Jeg kan vel si at korsettet gav meg mer empati og forståelse for dem som er utenfor.

Etter to år kunne jeg ta det av. Ryggen hadde rettet seg en del, og operasjon var ikke lenger noe tema. Jeg kunne leve med skjevheten.

I dag lever jeg drømmen min. Den største kurven min er på rundt 30 grader, så jeg er jo fortsatt ganske skjev, men skoliosen stoppet meg ikke. Den gjorde meg bare sterkere. Mer fokusert på det som er viktig. Det er ingenting jeg heller ønsker meg, enn en rett og frisk rygg. Samtidig er jeg takknemlig for det jeg har lært av å ha skoliose, og av korsettbehandlingen.

Min leveregel er at all motgang vi møter er med på å hjelpe oss videre på den veien vi skal gå. Den er med på å forme oss som menneske. Det kan være vanskelig å se fremover når man er midt oppi en situasjon som føles urettferdig og som man ikke ønsker. Men jeg tror at det er en sannhet i ordtaket:  "What doesn´t kill you makes you stronger."

Og jeg tror at det er veldig viktig at unge jenter idag slutter å legge sykelig press på seg selv til å være så himla perfekte. Hva er egentlig perfekt? Hva er det som gjør deg lykkelig? Er det å fylle leppene med restylane? Å ta den perfekte selfien? Få mange likes på insta? Ha en Louis Vuitton veske? En kjole til 8000 den ene kvelden det er skoleball, som du aldri skal bruke igjen? Hvem husker hva de hadde på seg på skoleballet i fjor, eller hva noen andre hadde på seg? Hvor viktig er det egentlig? Jeg håper vi kan vende fokus til egenverd, til selvfølelse, til enkeltmenneskets unikhet. Vi er unike, og det er det som er flott. Fokuser på det du liker og det du drømmer om, uten å tenke på hva som gjør venninnen din lykkelig, eller hva "alle andre" gjør og synes. La oss slutte å prøve å finne feil hos andre. La oss fokusere på det som er bra. På at vi er friske. På alle mulighetene vi har. La oss bygge hverandre opp. Da vil vi få det så mye bedre. 



 XOXO A

Følg meg på snap "aninamusic"

Instagram: aninamusic

hits